Teoderik den store Fødselsdag, fødselsdato

Teoderik den store (454–526) var konge over østgoterne (475–526), konge av Italia (493–526), regent av vestgoterne (511–526) på vegne av sitt barnebarn Amalarik, og en patricius av Romerriket. Hans gotiske navn, rekonstruert av lingvister som *𐌸𐌹𐌿𐌳𐌰𐍂𐌴𐌹𐌺𐍃, *Þiudareiks, kan oversettes som «folkekonge» eller «folkets hersker». På latin var han Flāvius Theodericus; italiensk: Teodorico; gresk: Θευδέριχος, Theuderikhos; angelsaksisk: Þēodrīc; norrønt: Þjōðrēkr; og tysk: Theoderich.

Teoderik ble født i Pannonia i 454 etter at hans folk hadde beseiret hunerne i slaget ved Nedao i 454. Hans far var Teodemir, en germaner av høy status fra slekten amaliene, og hans mor var Erelieva. Fra Teoderik var ti år gammel og til han var atten vokste han opp som gissel i Konstantinopel. Dette for å sikre en avtale hans far hadde inngått med keiser Leo I av Østromerriket. Her fikk han en privilegert utdannelse under keiserlig rettledning og etterfulgte sin far som leder for østgoterne i Pannonia i 473. Han oppdaget da at han var i krig med sarmatere som var allierte med den germanske stammen skirerne. Han samlet sine tilhengere og krysset Donau for å angripe sarmatiske landsbyer. Men sult blant østgoterne samme år, tvang Teoderik til å lede sitt folk sørover, sammen med sin bror. Han kom da i konflikt med andre østgotere i Trakia som var ledet av Teodorik Strabon, som han til sist fortrengte. Som en følge, forente Teoderik etter dette, de to østgotiske stammene i 484.

Keiser Zenon ga ham i ettertid tittelen patricius, vir gloriosus (latin for «strålende mann») og posisjonen magister militum (militær leder), og utnevnte ham til romersk konsul. I søken etter ytterligere gevinster herjet Teoderik jevnlig østromerske provinser, og truet selv Konstantinopel. I 488 beordret Zenon ham til å fjerne den germanske foederati Odovakar, som hadde gjort seg til konge av Italia. Odovakar hadde siden forrådt Zenon ved å gi sin støtte til den opprørske Leontius. Etter en vellykket krig som varte i tre år, drepte Teoderik sin motstander Odovakar med egne hender mens de delte et måltid. Han bosatte deretter sitt folk, kanskje mellom 200 000 til 250 000, i Italia hvor han grunnla det østgotiske kongerike (offisielt kongeriket Italia) med hovedstad i Ravenna. Han fremmet adskillelse mellom de arianske østgoterne og den innfødte katolske romerske befolkningen. Ekteskap på tvers av folkene var forbudt. Han la likevel vekt på et harmonisk forhold mellom de to folkene. Han forsto seg selv som etterfølger av de romerske keiserne og ville gjeninnføre storhetstiden til antikkens Roma. Han styrte Italia fram til sin død i 526. En periode som frem til da, regnes som Italias mest fredfylte og framgangsrike periode siden Valentinianus’ tid på midten av 300-tallet. Minnet om hans styre gjorde ham blant annet til helten i en germansk legende skrevet av Didrik av Bern (tysk: Dietrich von Bern). Legenden er også å finne i norrøn riddersaga: Þiðreks saga af Bern, Saga om Didrik av Bern, skrevet i Norge på midten av 1200-tallet.